Holmenkollstafetten 2024
Med et solid bånd av samhold og en sult etter seier, kastet vi oss ut i Holmenkollstaffetten, klare til å utfordre våre egne grenser. Solen glitret over Oslos gater og bydeler, men under overflaten dirret en nervøs spenning. Denne gangen var det mer enn ære som sto på spill - det var historie som skulle skrives, et kapittel med seier eller nederlag som skulle legges til vårt kollektive minne. Vårt lag var en smeltedigel av talent, erfaring og ren lidenskap for løping. Fra start, med stafettpinnen gripende stramt av Frederik, til den siste raske galoppen til Peter, var hver meter av løpet en kamp, en triumf, og en fortelling om vårt fellesskap. Vårt lag, sammensatt av erfarne løpere og lovende talenter, visste hva som sto på spill. Vi hadde trent hardt, slipt våre ferdigheter og forfinet vår taktikk. Men likevel, under den pulserende energien ved startlinjen, kunne ingen av oss helt undertrykke den gnagende tvilen. Kunne vi virkelig slå våre tidligere prestasjoner? Kunne vi overvinne enhver utfordring som møtte oss på løypen?
Klokken ble omsider 15.10 den 4. mai 2024 og det brakte løs. Frederik, vår fryktløse leder, grep stafettpinnen med et gnistrende blikk. Han skjøt av gårde som en kule, ilte rundt hvert hjørne av Oslos gater, som det var hans skjebne å dominere. Erlend, som ventet ved andre etappe, viste presisjon, og ledet laget gjennom utfordrende gater med en jevn og stødig rytme. Med sitt skarpe øye for detaljer og urokkelige fokus, manøvrerte Gustav seg gjennom en av de vanskelige delene av løypen med en elegant letthet. Håkon kjempet seg opp en bratt bakke, hans pust rask og hjerte hamrende i brystet. Da Sigve grep stafettpinnen, kunne han kjenne spenningen bygge seg opp i brystet. Han visste at hans etappe ville kreve både fysisk og mental styrke, men han var klar for utfordringen.
På sjette etappe ventet Sean med en brennende lidenskap og energi. Han inspirerte resten av laget til å stå sammen i motgangen. Jørgen var som en rolig storm oppover de bratte gatene, hans steg var både kraftfulle og kontrollerte. Han visste at hans etappe var en av de viktigste i løpet, og han ga alt han hadde. Erik, med en bemerkelsesverdig teknisk dyktighet, passerte motstanderne med ro og styrke. Hans tilstedeværelse var fryktinngytende for alle rundt ham. Pinnen ble overgitt til Hallvard som løp grasiøst sikksakk forbi de andre deltakerne. Det var som en dans å skue. Bård, med flammer av besluttsomhet i øynene, var fast bestemt på å bringe laget nærmere seieren.
Emil, en gang en nybegynner, vokste til en kraft å regne med, hans løp ble en oppvisning av viljestyrke og utholdenhet. Lars fant sin fred i løpingens rytme og var en meditasjon av bevegelse. Ole Tommy, med stafettpinnen i hånden, beviste at alder bare er tall, og lidenskapen aldri dør. Håken løp for fellesskapet, for vennene, for alle som støttet ham på veien. Innsatsen var en hyllest til samholdet som bandt oss sammen. Og til slutt bar Peter stafettpinnen mot målstreken, heseblesende og full av fellesskapets tanke og ånd.
På Rebels tak feiret vi vår triumf, delte historier og minner, smakte på dagens dåd som den søteste nektar. På Katla ble våre strabaser forherliget, våre anstrengelser hedret, og vårt fellesskap styrket. Under stjernene var vi ikke bare et lag - vi var en familie, og denne natten var en hyllest til vår gjennomføring, en påminnelse om den uforglemmelige bragden vi hadde oppnådd sammen.
Uansett hvor vi er på tur, sørger vi for å trene mot holmenkollstafetten. Dette var i Göteborg.
Glade løpere som er storfornøyd med innsatsen sin.
Styreleder venter stolt på mannskapet sitt.
Dagen ble avsluttet med en deilig middag på Katla.